Som bloggen har fått tittelen, så sitter jeg med dette spørsmålet. Hva nå?
Jeg er ei jente på 29 som holder til i vårt nordligste fylke i landet, nærmere bestemt Alta. Så sitter jeg her og er midt i en sykdomsperiode. Som har resultert i at jeg tenker over hva skal nå til for å få meg opp igjen. Jeg har en turbulent fortid, noe som jeg ikke kommer til å gå innpå her av hensyn til personer. I 2007 ble jeg alvorlig deprimert og legen henviste meg til til Voksen Psykriatisk Poliklinikk. Der har jeg fått uvurderlig hjelp til å komme meg opp og frem i livet. Fra å være ei angstfull jente som var livredd for å være aleine hjemme og ikke minst livredd for å snakke med folk så ble jeg sosial og glad jenta. Stolt over all arbeidet jeg har lagt i meg selv for at jeg skal få det bra og bli en bedre person. Men i vår/sommer 2011 gikk det galt, for meg gikk det pærefint, absolutt all angst, den naturlig angsten vi alle har, ble borte, oversosial, overpratsom og overmodig og nærmest overperson på omtrent alt. Det var som å gå på lykkerus i flere uker, og månder, ingen ante fred og fare før det smalt i Oktober og jeg datt i en depresjon. Jeg som skulle avslutte terapien, var så glad for jeg endellig skulle være «fri» og uavhengig person ble brått snudd til alt gikk i sirup, angsten overtok og det jeg satt igjen med var gråten, sorgen. Da fikk jeg diagnosen Bipolar. Det var som å få en murkloss smekkende over ansiktet. Jeg som endelig var blitt frisk, som endelig skulle fungere igjen. Jeg ramlet ned noen trinn i kjellertrappa. Så der har jeg mer eller midre vært. Ja har klart å fungere sånn noelunde, men igjen nå i Mai har jeg ramlet helt ned kjellertrappa. Det er grusomt og ikke klare å fungere normalt. absolutt alt er tungt, har en maskin med klær som har ligget i maskinen i noen dager, klarer ikke å henge de opp. Klær som trengs å brettes, klarer ikke. Får ikke til å spise sunt og regelmessig. Eneste som fungerer er søvn, takkevære medisiner.Å kunne akseptere en sykdom som man får er tungt, og jeg er midt opp i den prosessen. I tillegg er jeg på utprøving av medisiner, som gjør at jeg får bivirkninger så det holder til, men jeg har et håp om at det blir å fungere tilslutt. Men idag når jeg satt hos min terapaut så brast jeg i gråt, den uvinnelige gråten.. Jeg har ingenting å se fram til, ingen til å leve for, ingeting som gjør at jeg ønsker å jobbe for slik at jeg kommer med opp av min mørke kjeller. Før har tanken og ønsket om å bli bedre, om å bli frisk som har drevet meg framover. Mens nå er eneste tanke; Hva nå?
Så dermed har dette ligget å bakhode på meg, hva skal jeg gjøre får å få meg opp igjen? Da kom ideen om å dele min prosess og framgang med andre her ute i nettets verden, at det kan være en god terapi å skrive her og en motivasjonsfaktor å se tilbake at det har gått oppover. Men så klart da må jeg jo bestemme meg her å nå at det Skal gå framover. Eneste mål framover nå er å få maten i orden og trimmen. Fra 2008 til 2010 klarte jeg å gå ned 43kg, via Grete Roede`s hjelp. Det er en livsstil som passer meg veldig. Men etter sommerens maniske episode der jeg overtrente meg til en fin hoftebetennelse, kombinert med seperasjon og fraflytting har jeg lagt på meg en del kg. Nøyaktig hvor mye er jeg usikker men tett oppmot 10kg. Så det har jeg lyst til å ta tak igjen. Så målet er vel rett å slett å komme meg på butikken å handle inn mat i kjøleskapet igjen. Det er helt skrapa nå, og syvmilsstokkdøra er hard og komme over for å få til å handle mat. Er egentlig rart at sånne normale, vanlige gjøremål skal bli så ulidelig tungt når man er deprimert. Nå er det endelig sol her ute, så da blir det kaffe og en røyk i sola 🙂